Imam Hussain og slaget ved Karbala
For omtrent 1400 år siden sto barnebarnet til profeten Muhammed (fvmh) Hussain Ibn Ali, hans familie og følgesvenner i Karbala-ørkenen opp mot datidens tyrann Yazid sønn av Moawiya. Imam Hussain (fvmh) sto opp imot datidens urettferdige leder på en måte som var så bemerkelsesverdig og unik at fremdeles etter 1400 år skinner hans navn markant i historien som en inspirasjonskilde til enhver forkjemper av frihet og rettferdighet. Flere viktige historiske skikkelser har i ettertid blitt inspirert av Hussain og brukt han som inspirasjon til sin egen kamp. En viktig fredsforkjemper har spesielt latt seg inspirere av Hussains karakter, riktignok Mahatma Gandhi. Mahatma Gandhi sa nemlig i et kjent sitat: ”Jeg lærte av Hussain hvordan oppnå seier samtidig som en er undertrykt.” I tillegg til at imam Hussains kamp reddet islam fra korrupte krefter, anses han som å ha satt retningslinjene i kampen mot undertrykkelse, nedkjempelsen av tyranniske krefter og oppløftingen av rettferdighet. Hva var det Hussain gjorde for å fortjene denne tittelen?
Et historisk tilbakeblikk
Når Yazid, sønn av Moawiya erklærte seg selv som leder av den muslimske ummaen, krevde han av Hussain å avlegge ed om lojalitet, noe Hussain nektet. Der Yazid var en korrupt, maktsyk og nådeløs tyrann som undertrykket de svakstilte, var Hussain en sann bærer av edle islamske verdier, kjent for sin godhet, kjærlighet og omsorg for de fattige. Dette var moralske verdier som han hadde fått av sin bestefar Muhammed (fvmh). Imam Hussain var opptatt av å beskytte islam og veilede andre, mens Yazid på den andre siden benyttet seg av alle mulige brutale midler for å herske over muslimene. Hussain var svært respektert og godt likt i samfunnet, Yazid fryktet at Hussains popularitet skulle true hans posisjon og svekke hans makt. Han fortsatte å presse Hussain til å avlegge ed om troskap, men Hussain nektet å legge hånden med Yazid som på ingen måte representerte islamske verdier. Å avlegge ed med Yazid betydde også utryddelse av religionen som Profet Muhammed (fvmh) hadde forkynt. Imamen hadde derfor ingen valg enn å konfrontere og stoppe Yazid for å beskytte sin religion.
Slaget ved Karbala
10.Muharram år 61 etter Hijra i den islamske kalenderen tok slaget ved Karbala sted i dagens Irak. Imam Hussains leir ble omringet av Yazids hær. Sammen med Imam Hussain var hans familie og følgesvenner som tapre og modige støttespillere som var klare for å ofre alt for den sanne religion og ikke holde seg stille til Yazids u-islamske styremåte.
I løpet av ti dager, sto 72 mann mot en hær på 30,000 mann i Karbala-ørkenen og kjempet for de sanne verdiene til siste dråpe av blod. Yazids hær blokkerte adgangen til elven Eufrat, noe som resulterte i at Imam Hussain (fvmh), hans familie og følgesvenner måtte kjempe mot fienden i slagmarken under het solvarme og uten adgang til vann. Blokkeringen av vann fortsatte utover flere dager, og barn som voksne ble dehydrert. Da tørsten nådde til det punktet hvor barn skrek og gråt av tørste, tok imam Hussain sin 6-månders gamle spedbarn og løftet han foran fiendenes hær, en handling der imam Hussain ville fortelle at til og med et spedbarn lider av fiendenes brutale blokkering av vann – et behov som ikke engang et voksent menneske kan fungere uten. Svært forunderlig, men nokså avskyelig, svarte Yazids hær imam Hussains rop om vann ved å skyte en pil rett i halsen til det 6-månders gamle spedbarnet. Slik ble spedbarnet som var kalt Ali Asghar, Karbalas yngste, men ikke siste martyr.
Flere av Hussains familiemedlemmer led martyrdøden etter å ha kjempet tappert, inkludert hans halvbror Abul Fadhl al Abbas, hans nevø Qasim ibn Hassan og hans sønn Ali Akbar.
Utenkelig tørst og tappet for energi, gikk imamen ut i slagmarken. Én mann mot tusenvis, kjempet til siste åndedrag. Etter å ha kjempet tappert, omringet soldatene imamen med sverd og spyd. Imamens hellige hode ble kuttet av. Han hadde 45 sår av sverd og spyd, og 35 piler boret kroppen hans. Hans hellige kropp ble trampet av hester, og hans hellige hode ble løftet på et spyd. Dette var prisen for rettferdig og frihet. Ikke kun kostet friheten og rettferdigheten Imam Hussains liv, men også hans 79 støttespillere inkludert flere familiemedlemmer og følgesvenner ble drept. Tyrannene løftet de avkuttede hodene på spyd for å skape frykt blant folk. Kvinner og barn ble lenket i kjettinger, ble slept gjennom ørken og land og ble slått og fornærmet.
Imam Hussain – en inspirasjon gjennom generasjoner
Til tross for at Imam Hussain (fvmh) visste at å stå opp imot Yazid vil koste han og hans families liv, var det å stå imot Yazid og redde islam eller la vær aldri et valg for han. Dette kommer klart fram i et av Hussains kjente utsagn, der han sier: ”Død med verdighet er bedre enn et liv med ydmykelse.” [1]
Imam Hussain ofret alt – inkludert sitt eget liv- for at vi skal kunne leve med frihet og som følgere av den sanne islam, og ikke Yazid sin feilaktige versjon av islam.
Flere århundrer senere minnes Imam Hussain, hans budskap og slaget ved Karbala som aldri før. Millioner av mennesker er inspirert av Hussains noble ofring for menneskeheten.
Slaget ved Karbala gir menneske lærdom innen utallige områder, deriblant hvordan bekjempe urettferdighet, hvordan være tålmodig og tapper under vanskelige forhold og viktigst av alt – hvordan være et medmenneske. En spesiell hendelse belyser spesielt hvor nåderikt Imam Hussain var. Hussain var på vei til Karbala da han møtte sjefen over Yazids hær Hurr Ibn Al-Riahi. Han visste at dette var hæren som skulle angripe han og hans følgere. Dette var hæren som skulle drepe ham, hans følgere og nekte dem adgang til vann. Til tross for at imamen visste dette, kunne han ikke ignorere å tilby dem vann når han så hvor tørste og slitne soldatene var. Uten å nøle beordret imamen følgesvennene å gi soldatene vann, inkludert deres hester.
Imamen ga vann til soldatene som kort tid etter ville nekte han og familien vann i 3 hele døgn. Hussain var et så edelt menneske at han til og med ga vann til soldatenes hester som skulle trampe hans kropp.
Dette er kun én av flere hendelser som viser hvilke edle og perfekte karaktertrekk imam Hussain hadde.
Hvordan minnes imam Hussain?
Imam Hussain formidler en moral som ethvert menneske – mann som kvinne, rik som fattig, religiøs som ikke-religiøs- kan lære av og leve etter. Da imamen var omringet av fienden fra alle kanter, formidlet han et budskap som gjennom århundrer fortsetter og gi gjenlyd:
“Hvis du verken tror på religion eller heretter, vær i det minste fri fra tyranni og arroganse.”[2]
Denne markante hendelsen har satt dype spor i historien. De 10 dagene Imam Hussain og hans følgesvenner var omringet og ble drept i Karbala, minnes hvert år som Ashura der muslimer og ikke-muslimer sørger denne tragedien. 40 dager etter Ashura, også kalt Arbaeen, minnes Imams Hussain, hans familie og følgesvenner ved at millioner av pilegrimer fra hele verden besøker gravplassen hans i Karbala for å vise sin aktelse overfor imamen og hans følgesvenner. Arbaeen betegnes som et av de mest folkerike samlingene i verden, der opp til 30 millioner mennesker legger på reise til Karbala i Irak.
Hussain tapte på slagmarken, men historien ender ikke her. Der Hussains navn gir gjenklang i alle verdens hjørner, huskes tyranner som historiens avskum. Imam Hussain har blitt symbolet på frihet og rettferdighet i alle verdens kanter, i Østen som i Vesten. Symbolet på tålmodighet og styrke er Hussain, når mennesker som kjemper for sin sak blir fengslet og torturert, husker de Imam Hussains kamp og får styrke til å fortsette og aldri gi opp.
Imam Hussains død var ikke forgjeves, tvert imot ga han sitt liv og alt han hadde for at vi skal kunne leve som respektable mennesker i dag. Hussains ofring lærer oss hvordan være sterk, tapper, ha god moral og fremfor alt – ha urokkelig tro. Vi kan alle lære av dette fremstående eksemplet og forsøke å leve som han. Det Hussain lærer oss er verdier som ethvert menneske må stå for – nemlig å kjempe mot undertrykkelse, stå opp mot urettferdighet og kjempe for frihet. La oss forsøke å leve opp til disse verdiene for at Hussains ofring ikke går forgjeves.
[1] Majlisi, Bihārul Anwār, vol.44 p. 192
[2] Biharul Anwar, Vol. 45, P. 51